Dengang, i starten, var verden mye større enn i dag. – Det å være student var sikkert like vanskelige - som nå. Nå er imidlertid verden blitt mindre – og mer tilgjengelig. det meste av det du trenger, eller ønsker deg, verden over - er bare et tastetrykk unna.
Her vil du finne opphavet til mine valg av jobb og karriære. De har vært mine valg, og jeg ville ha gjort det meste på samme måte, om det skulle gjøres om igjen. Det fordi at jeg ikke ville vite bedre.
Nå, 2013 og frem, arbeides det med et nytt skift i karriæren. Nå er det media, med video, 3D animasjon, dukketeater og eventyr som er feltet. Du vil finne meg på YouTube, www.dukketeateret.no og www.puppetcircle.com, hvor prosjektene realiseres.
Følgende blir sikkert det nærmeste jeg kommer det å skrive mine memorarer – så sånn sett er dere heldige.
Det var en gang da jeg syntes at det å være ”50” var gammelt; for ikke å snakke om ”60”. Nå er jeg – "utgått på dato" og har Folketrygden som sponsor. Men, har startet med et nytt skift i karrære - i en helt ny retning. Det blir mitt fjerde.
Bunnlinjen er at jeg ser på utdanning som en langsiktig investering. Storsamfunnet ser det ikke slik og vil egentlig ikke ha innbyggere som investerer i seg selv. Du skal tjene fellesskapet - for slik er det. Det å forholde deg til ledere som ikke evner å bruke bredden i det du kan, er noe du vil oppleve - for det er nervetråden i samfunnet. Fra mitt ståsted - har det vært nok av ledere som manglet kompetanse, ikke hadde tatt bryet med å investere i seg selv. Verre var det at de heller ikke evnet lytte.
Derfor, det å stoppe opp – se tilbake, og sette opp en form for status er hva dette handler om. Sist jeg gjorde det, var på Nyttårsaften – 1982 – på Copacabana i Rio de Janeiro – sammen med en million andre mennesker.Så, er du først kommet i jobb –blir du satt til å betjene en funksjon - og får liten anledning til å utvikle deg – eller vedlikeholde din kompetanse. Fra og med første dag – begynner du å bli akterutseilt.
Tro og synsing overlater jeg etterhvert til andre. Snarveier er blitt færre og jeg stoler mer på egen intuisjon. Ting tar også mer tid og jeg har fått store problemer med troverdigheten til politikere, rikssynsere og tjappe løsninger. Jeg har også kvittet meg med min TV, sagt opp alle aviser – og fått mer tid.
Resten – underholdning og nyheter - hentes fra nettet. Avisdød og stigende portosatser, er ikke mitt problem.
Det koster å ta en utdanning – og det er ikke gitt at du vil tjene den inn igjen. Regner du på det, vil en rørleggerlærling kommer bedre ut - mens du klarer egentlig ikke å ta igjen det tapte.
Med 15 år som student – og en studiegjeld på knappe kr. 50.000,- var det å ta en utdannelse - en livsstil. Jeg jobbet på si, gjennom hele studiet, og levde bra. Idag har jeg en Cand.mag fra Universitetet, er ingeniør fra Bergen Ingeniørhøyskole og er Siviløkonom fra NHH.
Med tre fullverdige udannelser – ett innen akademiske fag, en innen teknologi og en i økonomi definerte jeg meg som en despesialisert spesialist – med fokus på hele bredden i det som har med fisk og hav å gjøre.
Dette i motsetning til det å skaffe spisskompetanse i form av et hovedfag, Mastersgrad eller en PhD.
Som tilbakeblikk var, det viktigste mine ”Skift” i karriære. Her handlet det om omstillinger. Verden har ikke alltid vært like forutsigbar og en har ikke alltid kunne planlegge i en rett linje. Hos min nåværende arbeidsgiver, Manpower, er mine oppdrag tilfeldige, og stort sett som ufaglært.
Av inntekter, siden det ofte er et mål på suksess, har jeg hatt alt fra ”null” som arbeidsledig – til en årsinntekt på 1,2 millioner. Det var I 1985 – da en million fremdeles var penger.
Siden jeg deler dette med min omverden, er hensikten å kunne gi leseren et ”Oi” – en ”a-ha” – eller et ”Uff" eller at du sier til deg selv " ... det kommer jeg i hvertfall ikke til å gjøre”, og at dette er opplevelser dere tar med videre.
Av utenlandsopphold har jeg hatt tre stor: Tre år på Nordkapp - som lærer, tre år på plattform i Nordsjøen, som timeskriver, og ett år i Rio de Janeiro som kostingeniør.
Idag mener jeg å sitte med én fasit – blant mange – fordi at jeg har vært der. Hver av dere må lage deres egen.
Hvorfor:
At jeg valgte å sturdere Realfag, startet med en visjon. Det var dengang, på seksti-tallet at Oseanene, Verdenshavene – ble ”The New Frontier” – Det var Jacques Cousteau, National Geographic, Bathysfærer, Marianasgropen, Dypvannfisk med bizarre former og fasonger. Mineraler – som utfellinger, strødd bortover havbunnen - hvor det var bare å støvsuge seg til rikdom - og uoppdagede forekomster av olje.
Dette var noe jeg ville være med på – var det eneste jeg visste!!
Nå viser det seg at min karrære er delt inn i fire forskjellige faser:
– Inn i fisk
– Ut av fisk og inn i olje
– Ut av olje og inn i fisk og
– Ut av fisk – og nå inn i data – som bringer oss frem til i dag
Som tilbakeblikk har mine skift i karriære handlet mest om evnes til omstilling, og om hvordan jeg har klart å tilpasse meg.
Da jeg valgte Realfag oppfattet jeg Universitetet i Bergen som verdens navle, når det gjaldt Oseanografi. Alt annet var tull. Vi var verdensmestre! Enten det var Woods Hole, Scripts institute, eller Lowestoft Laboratories - mm, så var vi suverene.
Jeg stoppet ikke opp for spørre om dette ”egentlig var tilfelle” -
Når det gjaldt ”Verdenshavene” og alt som har med "hav" å gjøre - tok jeg hvert eneste fag universitetet hadde å by på. Det var mye roting i fjærssteinene ved Biologisk Stasjon på Espegrend – men la gå.
Jeg fikk problemer med ren fysisk oseanografi – på grunn av matamatikken – som vi ikke snakker høyt om.
Mitt store øyeblikk kom da jeg fikk være med på forskningsfartøyet ”Helland Hansen” på en oseanografisk undersøkelse til Shetland-Færøyrenna – Båten var på 105 fot, hadde logoen til ”Universitas Bergensis” på skorsteinen og jeg fikk ”ene-lugar”. Det var også et internasjonalt team med forskere ombord – fra Tyskland, Mexico og Argentina.
Først etterpå fikk jeg vite at dette var ett av de mer stormfulle havområdene i verden. Lugar helt fremme i baugen, er det verste du kan ha. Med motoren bak - svinger du, som i en en gedigen pendel, for hver bølge og bølgedal.
Jeg er blitt løftet fra madrassen - slengt ut av køya og har hatt seks uker i konstant kvalme.
Akvariet i Bergen var også nytt – og jeg kunne navnet på hver eneste kryp og fisk – på Latin. Skrev faktisk den første ”Guiden” til Akvariet, tok med daværende Direktør Gunnar Rollefsen og holdt den frem.
- Jeg har skrevet en guide til Akvaret i Bergen, sa jeg
- Jeg også, sa Rollefsen!
Gitt hvilken ble utgitt – og som brukes fremdeles.
Et nytt tokt til Nordsjøen – 4 uker denne gangen, og det forseglet min forståelse av at jeg var sjøsvak.
Jeg hadde imidlertid jobb ved Havforskningsinstituttet – ett år med plotting av data – saltholdigheter, temperaturer, havdyp – og tegning av isohaliner.
Endelig, rett før jul, og med en Cand.mag på baklommen, gikk jeg opp til Fiskeridirektoratet og spurte om jobb. At jeg kunne reise hjem og feire jul – så skulle de se. Fikk et telegram om å møte til samtale 6. januar 1967 - .
Honningsvåg – 10. januar – og noe mer midtvinters skal du lete lenge etter.
I tweedjakke og briller med mørk innfatning – var jeg ”Lærer”.
Om dette ikke var helt i tråd med min visjon, var det et ”Next best” - FISK!
Jeg begynte også med mitt Hovedfag - som skulle bli til en parasittologisk undersøkelse av innvollsmakk i ”0” og ”1-” gruppen småsei
- ”0 –gruppen” holdt til under bryggen / kaia midt i Honningsvåg sentrum.
- ”1-gruppen” kunne fiskes på ”Klubbskjærene” rett utenfor innseilingen.
Første året som lærer var nytt og spennende. Det andre ble kjedelig og det tredje var ett ork. Jeg konkluderte med at jeg ikke egnet meg som lærer.
Også, etter å ha mottatt en god del pepper fra ”Olufer” som sto på toppen av bryggen da jeg fisket småsei - og etter å ha bli blåst til havs- slik at jeg måtte hentes av Redningsskjøyten, begynte dette med et hovedfag å bli litt vel tøft.
Følelsen ble forsterket av de generelle værforhold på Nordkapp. I ett tilfelle ble jeg – og sparken løftet av et vindkast, blåst av veien – og slengt opp i en snøskavl. På den tiden forsvant snøen rundt 15 juni – som forsterket følelsen.
Våren kom – og jeg fløy sørover. Den utløsende faktor ble en mellomlanding i Ålesund. Jentene var brune, gikk i miniskjørt og jeg sto der i vinter frakk og en nisselue tredd godt nedover ørene.
Der og da bestemte jeg meg for å gjøre noe annet. Tre år på Nordkapp – avbrutt av ett år i marinen hvor jeg samtidig fullførte en grad i Næringsmiddelteknologi ved Bergen Ingeniørhøyskole. Så fikk Zoologisk Lab hele mitt forskningsmateriale og jeg begynte på Handelshøyskolen - NHH.
Erfaringen jeg fikk med meg fra Honningsvåg var at jeg kunne snakke i 45 minutter uten å slippe opp for ord – så stoppet det, uten å ha mere å si.
- NHH passer deg bedre, sa Brinchmann, med en anelse forakt i stemmen.
Jeg slapp ikke taket. Ved NHH tok jeg Fiskeriøkonomi og U-landsøkonomi som spesialområder og da NHH ikke godkjente Realfag som poenggivende ble det et grunnfag i filosofi” –som valgfag.
For å finansiere studiene jobbet jeg – deltid - på Sjøfartsmuseet som gulvvasker, Universitetsbiblioteket som bokhenter og Vinmonopolet som eksepeditør.
Jeg brukte 5 år på studiet og tok et lite studielån det siste halve året.
Etter NHH – hadde jeg store problemer med å skaffe meg jobb. Jeg kjørte varebil for Stoltz Røthing – søkte jobb i øst og vest, og fikk bare moralsk forståelse fra Arbeidskontoret.
Dagpenger fikk jeg ikke -
Blant de stedene jeg søkte var en stilling i Miljøverndept. Den krevde formell kompetanese innen ”Fiskeribiologi, Næringsmiddelteknologi og Fiskeriøkonomi.” Kontaktpersonen het ”Byråsjef Gjerde”
På tross av en fullverdig utdanning innen hvert av disse disiplinene, med norsk kompetanse, var det en student med et par kurs fra Universitetet i Edinburgh – som fikk jobben.
– Jeg ble ikke innstilt engang. Fikk heller ikke innsyn, – som skal være en rettighet. Der og da lærte jeg noe om hvordan det offentlige gjør ting på.
Gikk et halvt år – innen en venn av ga meg en håndsrekning og jeg klarte å skaffet meg et tilbud som timeskriver ”offshore” -på Eldfisk 2/7 Alfa-FTP.
Jeg ble satt på et helikopter med beskjed om å ”overleve”.
Det var ikke snakk om bekvemmeligheter. Det var en ”jacket” som sto på havbunnen, ett dekk og en haug md containere som var stablet her og der..
Det jeg havnet i - var en gedigen maktkamp – mellom det amerikanske Brown & Root og Aker- der Aker skullle inne i Offshore. Løsningen het ”BrownAker” og med de ratene som ble betalt – forstår jeg hvorfor de ikke ville slippe til Nordmenn.
På Ekkofiskfeltet hadde Brown & Root 3.500 mann. På Eldfiskfeltet var det over 800 og Aker hadde to. Det var Sørli og Tøffe Tom – og så kom jeg – hvor jeg ble den tredje.
Å bli fløyet ut til feltet var stort. Å oppleve størrelsen, var større.
På den tiden var jeg på plattformen i mellom 21 og 32 dager i strekk – Både Jul og Nyttårsaften gikk med. Som timeskriver tjente jeg kr. 230.000,- med alle tillegg. Direktøren i BrownAker tjente kr. 220.000,-.
Arbeidet besto i å tilrettelegge for Fakturering - ”Billing” – timer og utstyr i tillegg til å ha ansvaret for ”Rotasjon av personell” og Innkvartering.
Utfordringen lå i at det var flere hundre mann i Norge, som knapt hadde sett havet – og som skulle offshore. Min jobb ble å bidra til tilrettelegging.
Det var 350 mennesker i arbeid på Eldfisk 2/7 Bravo” og jeg ble Chief Timekeeper: De var Meksikanere, Spanjoler, Portugisere, med Amerikansk ledelse og Britisk mellomledelse; og meg som eneste nordmann.
Blant oppgavene var kontroll med fremdriften – en lite populær jobb – spesielt når arbeider var registrert som 90% ferdig – og det gikk opp for en eller annen at det er bare 100% i 100%. Elektriske kabler var strukket og kvittert ut som 90% fedig – mens ikke en eneste oppkobling var tatt.
Da Nordmennene endelig begynte å få innpass på Eldfisk, kom inn i ledelsen, så stupe fremdriften. ”These stupid Norwegians” – som det het.
Administrasjonsformen var aggressiv og kortluntet – hvor alle hegnet om sitt og sine. Jeg ble sparket tre ganger – men ble sendt ut igjen. Det var én som holdt en hånd over meg – Han het Richard Lion.
Det siste året hadde jeg, i tillegg, innkvarterngsansvaret for boligplattformen Alexander Kielland.
En dag fikk vi besøk av ledelsen fra land – som samlet alle arbeiderne og de forsikret oss om at arbeidsplassene var trygge. To dager senere var det 250 mann som mistet jobben.
BrownAker mistet kontrakten på Eldfisk 2/7 Bravo og i Mars gikk Aleksander Kielland rundt. Da satt jeg på land.
Jeg hadde opparbeidet 2500 timer overtid, ble nektet å jobbe på grunn av de nye overtidsbestemmelsene – og ble sendt til Rio de Janeiro – hvor overtid ikke teller.
Først da oppdaget jeg at jeg hadde tilbrakt 3 år i en verden av blåsvart hav, grått stål, omgitt hårete menn i oransje kjeledresser og grønne og gule hjelmer. Årstider var der ikke. Årstidene på land fikk jeg ikke med meg.
Brazil – Hva kan jeg si. Copacabana, Ipanema og Le Bleau – noen av de mest kjente badestrender i verden. Min jobb var å få til et regnskap og en markedsanslyse. Arbeidet skulle danne beslutningsgrunnlaget for Aker Engineering sin videre satsing i Brazil. Hadde hus, bil, svømmebasseng og bare utfordringer.
Stål Jackets bygget vi midt i jungelen utenfor Aracaju – helt oppe i den Nord Østre del av Brazil.
Var det ett sted vi fikk besøk av ledelse fra Norge, var det i Rio. De kom, forsvant, og sendte oss regningen.
Tilbake i Norge ble jeg satt til prosjektstyring og kontroll på forskjellige prosjekter. Igjen drev jeg rovdrift på meg selv – men jeg syntes at det var artig. Prisen jeg betalte var at katten flyttet ut, og at kaktussen døde.
Jeg ble betatt av tekstbehandlingsmaksiner og kjøpte en CPT for kr. 80.000,-. Den hadde 64K. Printeren til kr. 120.000,- kunne skrive 120 tegn i minuttet.
Jeg startet TomoText – et avskrivingsbyrå; men etter å ha brukt kr. 600.000,- var det bare å konstatere at folk ikke satte bort ting til skriving.
Flaks gjorde at jeg fikk en jobb i Norske Shell sitt ”Deep Dive Project – hvor de skulle ha dykkere ned til 450 meter – og reddet de kastanjene.
Problemet her var at jeg var en skjel og skjorte med en arbeidsgiver – Stoltz Nielsen Seaway. Da oljekrisen kom – datt bunnen ut av hele markedet – og jeg måtte finne meg noe annet å gjøre.
Jeg hadde imidlertid rotet meg inn i et nystartet tidsskrift som het "Nordisk Vannkultur", og ble redaktør. Etter fire månder uten lønn forhandlet jeg frem en overtagelse av bladet – fikk det omdøpt til Havbruk – og var atter en gang i fisk.
Prognosene var at innen år 2000 ville det være over 100.000 ansatte i den norske oppdrettsnæring. Milliardene ville renne inn og kysten ville trygges i evig tid.
Sannheten ble en annen.
Det som startet med 1.500 anlegg med tre årsverk på hver – ble redusert til en båt og ett årsverk pr. anlegg. Dette ble så til ett årsverk på tre anlegg. Gjennom oppkjøp, konkurser mm ble 1.500 selvstendige eiere redusert først til 400 – og så til en liten knippe mennesker som kontrollerte hele næringen.
Da Jon Fredriksen tok frem sjekkheftet og kjøpte en tredjedel av oppdrettsnæringen til sine døtre – og Staten etablerte Ceremaq – med andeler både i Norge og Chile, var det ikke lenger noe behov for et fagblad. Satsingen på blåskjell var en skandale og oppdrett av torsk kom ikke i havn.
På topp var vi 8 ansatte – hadde 18 norske og 4 engelske utgivelser, og ca. 2.400 abonnenter. Utviklingen i næringen ga færre abonnenter og reduserte antall utgivelser til 12, til 8, til 5 og til slutt til 0 utgivelser. De siste utgavene inneholdt en rekke filmer på CD.
De siste årene så utvikling av konsepter for internett, messer, workshops, film og bedriftspresentasjoner som ble det nye. Vi arrangerte fellesstands for sjømat- og utstyrsprodusenter i Chile, Brussel, Glasgow, Moskva og Murmansk i tillegg til workshops i Ålesund, Kristiansund, Sandnessjøen og Svolvær, men markedet var der ikke.
I tillegg ble vi motarbeidet av Norges Eksportråd og Eksportutvalget for fisk – begge halvstatlige institusjoner.
Vi koblet over på mer inntektsbringende ting, som messer, og arrangerte
datamessen Expo-IT i Bergen. Dette var den første norske datamesse på 6 år.
Enden på visa var et ”Ut av fisk”. Vi satt igjen som to ansatte og at jeg leverte oppbud. Tok samtidig et friår – for å reorganiserte tankene mine.
Som et lite oppstøt – driver ikke norsk Havforskning med noen løpende og anerkjent undersøkelse av havene – men med fiskeleting – slik at fiskeflåten kan drive mer effektivt. Antall fiskere synker stadig og de som er tilbake blir rikere. Alt er politisk styrt – og siden 2. verdenskrig har flere bestander stort sett vært i faresonen. Senest gjelder dette for kysttorsk og for hummer
På tross av betydningen havene har for bl.a klima og global oppvarming, hører vi lite eller ingenting. Vi står på ett slags stedet hvil.
Allerede på 1860-tallet, på den første fiskerimessen i Ålesund, var det problemer med kvaliteten på norsk fisk. Fremdeles - en til to ganger i året - får vi meldinger om at 60 – 70% av det som er av norsk fisk i norske fiskedisker ikke er egnet som menneskeføde.
Til og med det å fjerne en haug med kvikksølv fra havbunnen utenfor Fedje skapte problemer for myndighetene – for ikke å snakke om Mattilsynet.
Senest – når Google Earth lanserte sin ”Oceans” – var ikke norsk havforskning tatt med – Kanskje den ikke ble funnet verdig?
Skuffet? – Nei – tvert mot. Norske fiskerinæring fortjener meg ikke. Jeg har hatt en fullverdig karriære – i det som var mitt valg. Nå rår jeg over ett sett med verktøy - og en kompetanse som er bygget for fremtiden. I tillegg er jeg helt uavhengig.
Al Gore vant en Oscar - og fikk Nobels Fredspris for en PowerPoint presentasjon. Skal dere velge dere inn i fremtiden – sats på underholdning og måter å fremme et budskap på. Dette er hva verden trenger – ikke flere obskure forskningsoppgaver på marginale arter og problemstillinger - det blir det ingenting av. –
Det publiseres så mye i dag – at man bør se på pensum mer som en samtale med forfatterne. Slik har jeg hatt lengre samtaler med Bill Gates om: ”Business at the Speed of Thought” og George Soros om: ”The Crisis of Global Capitalism”.
Nå er jeg storkunde ved Do It Yourself University -med Google og Søkemotoroptimalisering som fagkrets.
Du finner det meste på www.amazon.co.uk og leveringstiden er ca. 3-4 dager.
Fiskeriene og oppdrettsnæringen bør betale for sin egen forskning og fiskeleting mens storsamfunnet bruker sine skattekroner på andre ting.
Når det gjelder min egen hovedfagsoppgave - så betyr det mindre hvilken makk som finnes i hvilken sei - og til hvilken tid på året.
Mitt valg har falt på bygging og drift av nettbutikker. En av dem heter renerevann.no. En e-post varsler at jeg har et salg – og det er bare å pakke og sende.
På fint kalles yrkeskategorien for ”Bedroom Entrepreneurs” – og mine kleskap er fulle av forskjellige typer drikkevannsfiltre. Nå har jeg flyttet til Halden, for å styrke salg av filtre i Sverige - med en åpen dør mot EU.
©Tomo Trading - Fosseveien 8-12, 1792 Tistedal - Halden. •
for mer infor.: Kontakt Tor Moltu • Mobil (47) 416 73 666 - tor@tomotrading.no
”Alderdom er ikke for Pyser
– Du vil trenge all den ballast du kan få - på din vei inn i fremtiden."
 |
 |
 |
 |
 |
| Siden heter: Historien bak CVen ..... | | SiteMap | | |||
